Silje Sjøtveit

Da jeg var i Egypt mai 2017 fikk jeg erfare hvordan arbeidsfellesskapet på Anfafora kan gi personlig innsikt om en hører godt etter. En av dagene fulgte jeg en kunstner som jobbet med å dekorere en kirke på Anafora. Biskop Thomas hadde gitt henne i oppdrag dekorere hele kirken innvending med bibelske motiver. Dette hadde hun nå holdt på med i fem år, og hun var nesten kommet halvveis. Flere av oss fra Norge ble utstyrt med maling og pensler, og første dagen fikk vi i oppdrag å male svarte sirkler langsmed en blyantstrek. Pulver og terpentin ble blandet og vi arbeidet systematisk med den ene sirkelen etter den andre. Vi jobbet konsentrert og var opptatt av å ikke gjøre noe "feil" med kunstnerens arbeid. Da arbeidstimene var over, fikk vi mye skryt av den finske kunstneren. Hun sa hun sjelden hadde hatt så nøyaktige og flinke malere som oss fra Norge. Jeg ble riktig så stolt og glad for de gode tilbakemeldingene, så selv om jeg opprinnelig hadde planlagt å pakke urter dagen ett...

Noe av det som gjorde størst inntrykk i Egypt var møtet med de kristne. De lever i mindretall (Ca 10-15 % er kristne) og har det svært vanskelig i et land med muslimsk flertall og styre. Mange regler i samfunnet gjør at de kristne kommer dårlig ut. Veldig mange av de kristne er fattige og selv om loven i landet sier at en kan tro på det en vil, så stemmer ikke det i praksis. En muslim kan ikke konvertere til kristendommen uten å sette sitt eget eller andres liv i fare. Da vi besøkte den kirken i Alexandria som ble utsatt for terror i 2010, åpnet den lokale presten med å si: "Velkommen til vår kirke! Vi ble velsignet med et terrorangrep nyttårsaften 2010". Min umiddelbare reaksjon var vantro. Hvordan kan han si noe sånt? Så forteller han videre om hvordan kirken i ettertid har hatt en enorm vekst. De kristne egypterne reagerer på motstanden de møter med å bli mer aktiv i kirken sin. De vil vise at de ikke lar seg stoppe av terror. De ønsker selvfølgelig ikke å dø, men når a...

Biskop Thomas gjorde seg tilgjengelig og var mye sammen med oss som kom fra Norge. Han vandret stillferdig rundt i palmehagen på retreatsenteret Anafora. Han hadde alltid tid til en prat med de som ba om det. Det opplevdes som om alt han sa var nøye gjennomtenkt og klokt  samtidig  som han hadde glimt i øyet. Jeg spurte han blant annet om han kunne forklare meg litt mer om den ortodokse teologien. Han smilte varmt og sa "I can not explain ortodox theology - I just live it". Han som biskop kan selvfølgelig gjøre rede for teologien, men fikk med dette utsagnet meg til å tenke nytt om hva det er å tro. Og han lever som han lærer. Da vi skulle gå til gjestehuset der vi bodde en av kveldene, kom biskop Thomas like bak oss. Det viste seg at han bodde to dører bortenfor oss. Vi spurte overrasket "Do you live here?" Han svarte "Yes - of course!" Jeg syntes ikke det var en selvfølge... Jeg så for meg at han bodde adskilt fra sine gjester for å kunne trekke seg til...

Nå er jeg vel hjemme i Tinn 😊. Men jeg vil gjerne dele noen bilder og tanker fra de siste dagene i Egypt da vi var på Anafora . Det er et retreatsted som ligger i ørkenen mellom Kairo og Alexandria. I det vi kjørte inn porten og så blomstrende busker på begge sider av veien, kjente jeg at skuldrene senket seg. Her var det bare å puste dypt inn, nyte og være til. Området er veldig stort og alt der er estetisk vakkert! Kirken, spisesalen, biblioteket, gården, urtehagen, svømmebassengene, palmene....Det var helt ubeskrivelig! Filleryene og de fine stolene gikk igjen over hele området. Duften av røkelse som møtte oss til morgenmesse klokken seks, og synet av kirken som var opplyst med levende lys til kveldsbønnen klokken åtte sitter i kroppen som sterke minner. Stefanusalliansen har støttet dette arbeidet over flere år Det meste av maten på Anafora er selvdyrket. Hjemmebakt brød, deilige sauser og ferske grønnsaker

Å få oppleve en bazar (et marked) i Kairo var en stor opplevelse! En unik stemning med ulike dufter og nye inntrykk. Det var som å være midt i "1001-natts eventyr". Kairo er kontrastenes by der eksotiske østen møter det siviliserte vestens nymote, islams minareter og koptiske kirketårn. Denne bazaren som vi besøkte lå i et kvartal i nærheten av en park og en moské. Det tradisjonelle egyptiske brødet Krydder i alle varianter Solnedgang på vei tilbake til hotellet

Som pilegrimsreisende til Egypt var det ekstra stas å få komme ned under kirken St.Sergius og Bacchus kirken, også kjent som Abu Serga. Dette er en av de eldste koptisk kirkene i Egypt og ligger i den koptiske delen av Kairo. Det sies at den Hellige familie (Maria, Josef og Jesus) oppholdt seg her under flukten fra Herodes. Jesus og hans familie var flyktninger og de var i Egypt for en kortere periode. Vi fikk se steingulvet der de skal ha satt sine føtter og brønnen der de drakk vann. Snakk om å gå på hellig grunn! Det er imponerende å tenke på at det er over 2000 år siden, og at vi fortsatt kan se rester av det i dag. For min del blir tekster som jeg har lest i bibelen nå levendegjort gjennom å være her som det skjedde. Jeg får vandre i det samme miljøet og i den samme atmosfæren som Jesus var i. Jeg får kjenne på lukter, lyder og smaker som var en del av hans liv. Det bringer meg på mange måter ett hakk nærmere.

Jeg har venner fra Mandheiemen asylmottak på Rjukan som er koptiske kristne. Jeg har også flere på daghøyskolen for asylsøkere som er koptiske kristne. Jeg har også fått være med i en koptisk barnedåp hos Robert Munk på Hovinheia. Allikevel har det ikke vært helt klart for meg hvorfor de kalles koptiske? Det jeg visste fra før av var at den koptiske kirke tilhører den ortodokse kirkefamilien til forskjell fra katolikker og protestanter (den norske kirke). Men at den koptiske kristenheten med sine 8 til 10 millioner mennesker utgjør den største kristne populasjonen i Midtøsten, det visste jeg ikke. Koptiske kristne bærer på en enorm stolthet over sin kristne tradisjon som de regner helt tilbake til urkirken og apostelen Markus. Det var muslimene som begynte å kalle befolkningen i landet langs Nilen for "koptere". Det er et ord som rett og slett betyr "egyptisk" eller "egyptere". Da muslimene inntok Egypt, var landets innbyggere kristne. Dermed ble ordet ...

Etter flere dager i Egypt blir jeg på den ene siden veldig takknemlig over at nettopp jeg ble født i Norge. Det bare ble slik, jeg har ikke gjort noe for å fortjene det. Men på den andre siden tenker jeg at vi som vokser opp i Norge går glipp av noe som for eksempel forfulgte kristne egyptere har fått tak på. Og hva er det? Noe tror jeg handler om at jeg som bor i et land der det er trosfrihet, økonomisk og politisk sikkerhet på mange måter ikke trenger en tro. Jeg kan velge å tenke at jeg ikke er avhengig av Gud i mitt daglige liv ettersom vi har et velutviklet velferdssamfunn som ivaretar de fleste av våre behov. Mange av de kristne egypterne er fattige og de har sin glede i troen på Jesus. De har et håp om en ny himmel og en ny jord, samtidig som jeg opplever gleden i Jesus her på jorden som overordnet. Det er nettopp gjennom bibel og bønn at de fattige får en kristen identitet som handler om verdighet og respekt. De ser hvor høyt de er elsket av Gud, og det forvandler dem. Som pr...

Giza - pyramidene som ligger i Kairo er et av verdens 7 underverker. De er 4500 år gamle og det er den dag i dag ingen som kan forklare hvordan egypterne på den tiden var i stand til å bygge de. Jeg har fått se den største av alle pyramider - Keops som en regner med er fra ca 2650 f.kr med sine 2,3 steinblokker. Det skal ha tatt 23 år å bygge dette 146 meter høye store gravmonumentet. Ufattelig! Stor stas å få se pyramidene på nært hold, se omfanget av hver enkelt steinblokk og kjenne etter hvor imponert jeg blir over hva mennesker er i stand til å få til. Guiden vår som er egypter stilte nettopp spørsmålet: "Hvor er disse hardt arbeidende egypterne i dag? Er de inni oss?" Jeg tenker vi alle har et stort potensiale. Vi er skapt med ulike egenskaper og talenter. Hva gjør jeg med mitt potensiale? Jeg fikk oppleve å ri på en kamel (jeg er bakerst) Foran pyramiden ved Kefrens gravtempel ligger Sfinxen med sin 70 meter lange og 20 meter høye løvekropp og menneske...

Etter besøket hos stefanusbarna vandret vi gjennom søppelbyen til vi kom til toppen av Mogattam-fjellet. Der åpnet det seg et helt nytt landskap med kalksteinsfjell som var dekorert av kunstnere med bibelvers og illustrasjoner av bibelske motiver. Vi gikk først inn i en hulekirke som kan romme 10 000 mennesker! Denne hulen ble bygget på 70 tallet og den er gravd ut for hånd av koptiske kristne. Møte med forfulgte kristne som har så stor tro og tillit til at Gud har en plan med alt som skjer, er til stor inspirasjon. Et sterkt møte med en spiritualitet som har sitt grunnlag i å lese i bibelen hver dag, være i bønn og tjene de fattige. Ichthys eller  fisken  er et  symbol  som har blitt brukt av  kristne  fra den første  kristne  tiden Denne andre hulekirken er litt mindre, og bli kalt vinterkirken ettersom den har tett tak.

I dag har vi vært på besøk hos Stefanusbarna i slumbyen som ligger i Kairo. 98 % av menneskene i denne bydelen er kristne og de lever av å sortere søppel for myndighetene. Mama Maggie har startet et arbeid der som vi fikk oppleve på nært hold. Jeg ble tatt i mot slik alle barn som kommer til hennes barnehager og skoler blir motatt. Jeg ble sett dypt inni øynene og spurt hva jeg het, og så ble føttene mine vasket. Jeg fikk utdelt helt nye sandaler og en pose med et håndkle og noen drops. Godteriet er ment å virke motiverende slik at barna husker å vaske seg. Akkurat som stefanusbarna ble jeg også vasket på føttene Slik Jesus vasket disiplenes føtter (se bildet over vasken) Noen av stefanusbarna Bibelundervisning står sentralt i Mama Maggies barnehager og skoler. Pugging av salmer og bibelvers hver uke. Hun er opptatt av at barna skal få en kristen identitet, og se på seg selv som verdifull og elsket. Mange av barna hadde det koptiske korset tatovert på armen....