Silje Sjøtveit

Da jeg var i Oslo sist ramlet jeg inn i denne vakre lekeyøysbutikken i Bogstadveien på Majorstua - Vrimmel. Bare lyden av bjella da jeg åpnet døra gav meg den gode gamle butikkfølelsen. Det kan altså bare ikke sammenliknes med netthandel! Det gir nemlig ikke i nærheten av samme opplevelsen som det å vandre lenge rundt å se og ta på alt det rare og fine som er til salgs. Ta seg god tid, bare gå å kikke...lenge. Jeg gikk ut av butikken med blant annet dette:

Det lurer jeg faktisk på. Hva er det med Oslo? Hvorfor er det slik at jeg faktisk kjenner det fysisk i kroppen om det er for lenge siden jeg har vært i den byen? Det er ingen logikk i det. Jeg vokste opp i Ski, og var den gang relativt sjelden i Oslo. Men etter at jeg flyttet til Tinn så har det vært mer og mer viktig for meg å reise til Oslo. Jeg trenger ikke å være der så lenge, bare kjenne på pulsen, forsvinne i menneskemengden, ta en kaffe på en sjarmerende café, treffe slekt og venner som jeg ikke ser til daglig, gå på konserter, vandre i Botanisk hage, se rød solnedgang over Oslofjorden... Forandring fryder.  Kanskje er det bare det. At det er så vesentlig annerledes enn det jeg har i Tinn. For jeg mener jo faktisk at gleden ligger i kontrastene. Ønsker alle en riktig god søndag!

Jeg har jo tross alt bikket førti, så det er kanskje ikke helt krise å innse at noen deler av kroppen trenger noen hjelpemidler.. Nå har det seg slik at jeg har hatt en stadig nedadgående hørsel siden jeg fylte tretti år. Så jeg kunne strengt tatt ikke utsette dette lenger. Nå har jeg altså tatt steget helt ut og bruker høreapparat på begge ørene, hele dagen. Det er verken glossy eller stas, men et faktum. Og jeg bruker en del energi på å tenke at dette går helt fint. Jeg er nå i utprøvingsfasen på ulike typer høreapparat. Akkurat nå har jeg et par som kan lades opp om natten. Som om jeg ikke har nok enheter å passe på at er oppladet... Men tross alt mer lettvint enn å skulle passe på å skifte batterier. Jeg hører (overraskende nok) mye bedre når jeg bruker dem. Og min familie (som selvfølgelig er glad i meg og forteller meg det jeg ønsker å høre) sier at de ikke kan se at jeg bruker høreapparat, og at det er lettere å snakke med meg nå. Den største overgangen var alle lydene je

Som diakon skriver jeg en fast spalte i menighetsbladet her i Tinn som heter "Kyrkjebod".  Her er de to første tekstene som allerede er publisert i Kyrkjebod. Den første teksten er en generell innføring i hva diakonspalten vil inneholde, og så kommer den første teksten om inkluderende fellesskap : Denne diakonispalten vil være et fast innslag i Kyrkjebod fremover. Som diakon har jeg ofte sendt inn bilder og tekst fra arrangementer i regi av diakonien i kirken i Tinn, men det har vært mindre rom for diakonale refleksjoner. Disse refleksjonene er altså tenkt å komme her. Diakon og diakoni er i grunn litt uvanlige ord i dagens språkbruk. Selve ordet diakon kommer av det greske ordet diakonos som på norsk gjerne oversettes til tjener. Vi er alle satt til å tjene hverandre i et fellesskap. Det være seg på jobben, i vennegjengen, i familien og i kirkens felleskap. Hva skal en da med en diakon? Diakonen skal organisere og lede kirkens omsorgsarbeid ved å forsøke å sette de

Vi har hatt noen gyldne soldager nå i høst på Sjøtveit gård. Jeg blir aldri lei av å vandre ned kjerreveien sammen med ungene og komme ned på tunet til mamma og pappa. Ekstra fint er det når pappa har vært oppe siden tidlig morgen, vært ute i båten, hentet opp garn med masse tinnsjøfisk (ørret, røye).   Pappa sitter i solveggen ved et tømmerhus og noter garn. Ungene får se på når han sløyer fisken og jeg får med meg fersk rogn slik at jeg kan lage denne nydelige forretten: Cappelhytta’s  rogn kaviar   Sil (melsikt eller dørslag), hjulvisp og plastbolle   Vask  rogn a rein for blod i sikt/dørslag Visp med hjupvisp.  Rogn a må være helt fri for  rogn pose og blod.  Når den er helt rein setter den ikke farge;  da er vannet helt klart.    Litt i underkant av 40 g grovt salt pr kg  rogn 1 ss sukker.  La stå minst et døgn.  Holdbar 1 uke uten frysing. Blir mer da mer og mer rak for hver dag.  Vi fryser den den ca dag 2. På glass. 

I etterkant av inspirasjonsturer til Los Angeles sammen med Oslo Soul Children har jeg gjort meg noen refleksjoner over hele soul children bevegelsen. Jeg var jo selv en del av ten-sing bevegelsen på 90-tallet og vet hvor viktig den var for mange unge menneskers kirketilhørighet. Den handlet kort fortalt om at det ble startet ungdomskor som sang pop sanger med band som var arrangert for kor i tillegg til kristen musikk. Mange av de som var med i Ten sing på 70- 80- og 90- tallet  jobber i den norske kirke i dag. I 2001 fikk Ragnhild Hiis Aanestad en visjon om at hun skulle starte et soul children kor i Oslo inspirert av Walt Whitman og hans soul children kor i Chicago (se video under). Hun jobbet da i Normisjon og hadde audition for å få en dyktig gjeng med barn mellom 10 - 16 år i dette første koret. Siden har det utvidet seg til også å innebære Soul Teens for de som er over 16 år, og pre soul children for de som er yngre enn 10 år. Det var fra starten av veldig viktig at soul child

I høst har jeg "oppdaget" en ny norsk forfatter - Sissel Værøyvik. Hun bor i Bergen og har foreløpig skrevet to bøker. Forsiden på bøkene gjør at en kan forledes til å tro at det er oversatt lettbeint litteratur. Men det er det altså ikke! Jeg synes Værøyvik skriver utrolig godt. Hun har et godt driv i historien i tillegg til at hun har en skarp penn. Her er to eksempler på setninger som jeg frydet meg over i Rakels bok: "Arbeidet og situasjonen knyttet bånd mellom oss, ikke de harde og stramme som føles ubehagelige og hemmende, ikke de løse som skal være enkle å få opp igjen, men fine sløyfer som man ikke har lyst til å dra ut igjen." "Drømmer var blitt født i dette huset. En av dem hadde vært å skrive. En bok. Bøker. Ikke bare historier og reportasjer for et magasin. Bøker, som mennesker hadde i fanget når de krøllet seg sammen i sofaen, bøker som var med på reise, som ble satt i bokhyllen, som andre tok ut igjen og leste, som ble diskutert og snakket om.

Forrige helg var jeg i Oslo på dagskonferansen "Salig er tørsten - en praksisdag for det indre livet". Det var Areopagos , Vårt Land og magasinet  STREK som stod bak. Det som trakk meg til akkurat dette arrangementet var muligheten til å høre Tomas Sjödin "live" ettersom jeg har lest de fleste bøkene han har skrevet. Han er slik jeg ser det en ganske så klok mann... Det var også en glitrende mulighet til å treffe biskop Thomas igjen. Jeg ble litt kjent med han i Egypt på Anafora (retreat sted i ørkenen) tidligere i år. Begge deler innfridde! Tomas Sjödin er også kjent fra serien "Fyrtårn" som gikk på NRK i vår. Du kan se programmet med Tomas Sjödin og Marco Elsafadi  HER . I Oslo minnet han om at tørsten vi opplever i våre liv kan være et sikkert kompass. Tørst handler jo om en lengsel etter noe. I bønn kan tørsten stilne. Å vente uten å resignere, er å håpe. Tomas fortalte en historie fra da han var ung og løp ute i skogen sammen med sin bror og sin