En kopp kaffe

Da jeg var i Egypt mai 2017 fikk jeg erfare hvordan arbeidsfellesskapet på Anfafora kan gi personlig innsikt om en hører godt etter. En av dagene fulgte jeg en kunstner som jobbet med å dekorere en kirke på Anafora. Biskop Thomas hadde gitt henne i oppdrag dekorere hele kirken innvending med bibelske motiver. Dette hadde hun nå holdt på med i fem år, og hun var nesten kommet halvveis. Flere av oss fra Norge ble utstyrt med maling og pensler, og første dagen fikk vi i oppdrag å male svarte sirkler langsmed en blyantstrek. Pulver og terpentin ble blandet og vi arbeidet systematisk med den ene sirkelen etter den andre. Vi jobbet konsentrert og var opptatt av å ikke gjøre noe "feil" med kunstnerens arbeid. Da arbeidstimene var over, fikk vi mye skryt av den finske kunstneren. Hun sa hun sjelden hadde hatt så nøyaktige og flinke malere som oss fra Norge. Jeg ble riktig så stolt og glad for de gode tilbakemeldingene, så selv om jeg opprinnelig hadde planlagt å pakke urter dagen etterpå, så valgte jeg maling også neste dag. Vi kjørte i en svært gammel bil begge veier - en liten opplevelse i seg selv. Det humpet og skranglet på støvete veier fra den ene enden av Anfafora til den andre. Denne dagen ble vi fra Norge satt over større oppgaver. Vi skulle få male svart kant rundt hennes malerier i noen buede åpninger i kirkeveggen. Det føltes stort å bli betrodd dette! Jeg fikk en rask innføring, og satte igang med stort engasjement. Jeg jobbet (som jeg pleier ellers i livet) raskt og effektivt. Jeg så at mine svarte streker var litt tykkere enn dem kunstneren hadde malt. Men med malingen jeg hadde fått utdelt, syntes jeg ikke at jeg fikk det til bedre. Da kunstneren kom bort for å se etter en times tid, sa hun besluttsomt til en av de andre nonnene at de måtte rette opp det jeg hadde malt. "Dette er alt for tykke streker" sa hun til meg. Jeg ble vist til en helt ny åpning i kirkeveggen, og malingen fikk mer terpentin i seg slik at den ble litt tynnere. Kunstneren viste meg på nytt hvordan jeg skulle male, og sa noe i retning av: "Du må ikke male så hardt og intenst. Du har god tid. Mal en centimeter, så tar du en pause. Hvil armen. Ta en kopp kaffe. Så maler du en centimeter til." Samtidig som jeg skammet meg over at jeg ikke hadde gjort skikkelig arbeid, så lot jeg budskapet i det hun sa sige inn over meg. Dette talte hun rett inn i mitt liv. Og det handlet minst av alt om maling. Ikke bare gav hun meg en ny sjanse når jeg hadde rotet det til. Jeg opplevde at Gud sa noe til meg gjennom henne. En lekse om å ta pauser, om viktigheten av å finne en god rytme i arbeidsliv og fritid. Jeg følte meg virkelig sett og veiledet denne dagen. En kopp kaffe, altså.