Som diakon får jeg møte mennesker i alle aldre. Hver dag. Mine beste dager er nå jeg er "på farten" og kjører fra det ene til det andre. Dagen begynner kanskje med en "frokostprat" på det lokale sykehjemmet. Helt uformelt dukker jeg opp i stua der flere av de eldre spiser frokost. Vi prater sammen, ler og har det hyggelig. God start på dagen! Hvor kan jeg ellers dukke opp kl 09 om morgenen? Neste punkt på programmet er kanskje en samtale hjemme hos en person som ønsker en samtalepartner. Det kan være om så mangt. Frykt for døden, angst, ensomhetsfølelse, ønske om at livet skal ta slutt, livssmerte, fysisk smerte, sorg over at livet ikke ble slik en håpet...listen er lang. Livet farer ulikt med oss, og jeg opplever det som en stor gave å få lov til å følge noen et stykke på veien.
 |
| Samtale og salmesang over en kaffekopp |
Videre skal jeg kanskje holde et babysangkurs, for så å møte en kollega for å planlegge et arrangement. Noen dager lager jeg til formiddagstreff sammen med frivillige. Da dekker vi bord og lager til god mat. Har utlodning med fine håndlagde årer (lodd), lytter til en andakt og synger sammen.
 |
| Babysang på sykehjem |
 |
| Formiddagstreff i kirken |
 |
Ungdomsarbeid
|
Dagen avsluttes kanskje med en øvelse i ungdomskoret før jeg synger allsang med mennesker med psykisk utviklingshemming. Jeg tror det er variasjonen i jobben min jeg liker aller best. At ingen dager er like. At jeg får møte mennesker i så ulike livssituasjoner. Og at jeg har himmelen med meg. Noen ganger uttrykkes det eksplisitt ved at jeg synger salmer, ber og lyser velsignelsen over enkeltmennesker. Andre ganger lever det bare inni meg, og det kommer ikke direkte til uttrykk. Det ene er ikke noe bedre enn det andre. Begge deler er diakoni - å møte den andre der den er.
Kommentarer
Legg inn en kommentar