Refleksjoner etter en bilulykke

Mandag denne uken opplevde jeg noe helt forferdelig. Jeg kjørte på en annen person bakfra fordi jeg så i mobilen mens jeg kjørte bil. Det gikk utrolig nok veldig bra både med ham jeg kjørte på og meg selv. Men tankene har gått i loop siden. Hvordan kunne jeg se på mobilen mens jeg kjørte? Hva tenkte jeg på? Hva om jeg hadde tatt livet av et annet menneske? Tankene mine lander alltid i dyp takknemlighet over at det faktisk gikk bra. Men skyldfølelsen og sorgen over det jeg har gjort skyller stadig over meg. Jeg tenker ofte at jeg har vært heldigere enn jeg fortjener. Det er dessverre ikke første gangen jeg har sittet med mobilen i hånda mens jeg har kjørt bil... Men jeg har lovet meg selv at det aldri skal skje igjen. Jeg har bestemt meg for å ha som hovedregel at mobiltelefonen skal ligge nede i vesken min i baksetet. Det er lite som er så viktig at det ikke kan vente til neste pause. Da jeg satt i avhør hos politiet tenkte jeg på hvor meningsløst jeg syntes dette var. Så for å prøve å skape noe mening i det som har skjedd, har jeg valgt å fortelle alle jeg møter hvordan det hele gikk til. Kanskje kan jeg på den måten minne andre om hvor farlig det er å se i mobilen mens en kjører.

Ettersom jeg er midlertidig fratatt sertifikatet har jeg også gjort meg noen tanker om å greie seg i Tinn uten bil. Det trodde jeg nemlig ikke var mulig. Men etter bare to dager på jobb uten bil, erfarer jeg altså at det går ganske fint! Bussen til Rjukan går flere ganger i løpet av formiddagen. På Rjukan er mye i gangavstand, og jeg merker faktisk allerede at det gjør noe med hvilepulsen min å måtte gå fra avtale til avtale. I bygdene er det derimot vanskelig med hjemmebesøk og samtaler. Hovin oppleves også nokså utilgjengelig. Men mye av jobben min kan med fordel løses med busstransport og bruk av beina. Det er godt å få disse gåturene mellom møter og samtaler. Jeg får tid til å avreagere etter forrige prat før jeg går inn i neste. Jeg må planlegge mer fremover, legge inn tid til transport mellom avtalene, samle møter på dager jeg er på Rjukan eller i bygdene og kanskje ta noen møter over telefon eller skype. Men det går fint - og det er mye mer miljøvennlig. Som diakon er jeg også opptatt av klimaet. En av diakoniens fire hovedoppgaver er å verne om skaperverket. Nå får jeg prøvd ut å reise kollektivt, sitte på med venner, bruke beina og ha møter på skype. Til min store overraskelse er det også billigere for min arbeidsgiver at jeg tar bussen enn at jeg kjører bil. Noe å tenke på også når jeg får sertifikatet tilbake.

Da jeg skulle holde andakt på Tinn helsetun i dag kom jeg ikke utenom hendelsen på mandag. Jeg leste blant annet opp denne bønnen som den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr (1892-1971) har skrevet (KILDE):

Gud, gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, 

mot til å forandre det jeg kan, 

og visdom til å se forskjellen.

På engelsk - The Serenity Prayer (ca. 1942). Kalt Sinnsrobønnen. 

Tillagt flere, blant annet Frans av Assisi, men mangler skriftlig dokumentasjon.

God, give us grace to accept with serenity 

the things that cannot be changed, 

courage to change the things 

which should be changed, 

and the wisdom to distinguish 

the one from the other.

Jeg kan ikke skru tiden tilbake, og må akseptere at jeg har gjort det jeg har gjort. Men jeg kan gjøre alt jeg kan for å skape mening ut av den situasjonen jeg har kommet i. Jeg har også fått erfare såå mye varme, omsorg og gode blikk i etterkant av bilulykken. Telefoner, tekstmeldinger, klemmer og gode ord på facebook. Også dette oppleves ufortjent, men det varmer allikevel. Jeg har møtt så mye godhet fra menneskene rundt meg midt i alt det vonde. Både fra lege, ambulansepersonell, politi, venner og bekjente. Jeg tror ikke Gud holder sin hånd mer over meg enn andre mennesker. Jeg tror på en Gud som elsker alle mennesker like høyt. Så lenge vi lever her på jorden vil allikevel sykdom, ulykker og smerte kunne ramme oss alle. Ingen av oss er forskånet. Vi mennesker har fått en fri vilje og tar av og til veldig dårlige valg. Andre ganger rammes vi av forhold utenfor oss selv. Jeg takker allikevel Gud for livet, og er nå om mulig enda mer takknemlig for at jeg tror på en Gud som tilgir. Jeg har et stort ønske om å bruke denne vonde hendelsen til å prøve å forhindre andre i å bruke mobilen mens de kjører. OG selv aldri mer gjøre det. I tillegg vil jeg fra nå av prøve å leve litt mer miljøvennlig med noe større hvilepuls 😅.