En diakon som hører

Jeg har jo tross alt bikket førti, så det er kanskje ikke helt krise å innse at noen deler av kroppen trenger noen hjelpemidler.. Nå har det seg slik at jeg har hatt en stadig nedadgående hørsel siden jeg fylte tretti år. Så jeg kunne strengt tatt ikke utsette dette lenger. Nå har jeg altså tatt steget helt ut og bruker høreapparat på begge ørene, hele dagen. Det er verken glossy eller stas, men et faktum. Og jeg bruker en del energi på å tenke at dette går helt fint.

Jeg er nå i utprøvingsfasen på ulike typer høreapparat. Akkurat nå har jeg et par som kan lades opp om natten. Som om jeg ikke har nok enheter å passe på at er oppladet... Men tross alt mer lettvint enn å skulle passe på å skifte batterier. Jeg hører (overraskende nok) mye bedre når jeg bruker dem. Og min familie (som selvfølgelig er glad i meg og forteller meg det jeg ønsker å høre) sier at de ikke kan se at jeg bruker høreapparat, og at det er lettere å snakke med meg nå. Den største overgangen var alle lydene jeg plutselig la merke til. Knitring med papirer, lyden fra kjøkkenskapet når tallerkner og glass settes på plass. Jeg har jo hørt det før, men ikke så høyt! Har blitt fortalt at dette vil gi seg etterhvert som hjernen venner seg til alle lydene og siler dem ut slik at jeg igjen bare hører det viktigste. Det er også en stor overgang å føle at jeg konstant snakker i en mikrofon. For ikke bare alle andre stemmer blir høyere, men også min egen. Dette vil jeg visst også bli vant til. Jeg går "all in" og håper og tror at dette blir bra. Bedre enn stadig å måtte spørre om igjen, eller å gjette feil slik jeg ofte har gjort.

Som diakon er det selvsagt viktig at jeg hører det som blir sagt, og at jeg ikke må avbryte midt i en krevende fortelling fordi jeg ikke hører. Spesielt nå som jeg jobber mer som gruppeleder i ABV (arbeidsveiledning) er det enda viktigere at jeg hører alt som blir sagt. Fortsettelse følger!