Jeg står i en kristen spagat

Den kristne dagsavisen Vårt Land har utlyst en konkurranse der de oppfordrer kvinner til å delta i den offentlige debatten ettersom 97% på www.verdidebatt.no er menn. Jeg er vant til å heve stemmen lokalt både i kirken og i lokalsamfunnet der jeg bor. Men tanken på at jeg skulle kunne ha noe fornuftig å si i i en offentlig debatt har vært fjern, ja faktisk helt fraværende. Helt til jeg leste Åste Dokka sitt utsagn om at det gikk an å bidra med én synsvinkel uten å påberope seg å ha hele bildet. Det appellerte til meg. I spekulasjonene rundt hva det er som gjør at kvinner engasjerer seg mye mindre enn menn på blant annet verdidebatt, kan jeg selvfølgelig bare svare for meg selv. Men av alle ting som skal gjøres i løpet av et døgn med fulltidsjobb og oppfølging av tre barn, så har det å ytre sine tanker skriftlig, så velartikulert som mulig, stått langt ned på prioriteringslisten. For fem år siden da jeg skrev masteravhandling i diakoni hadde jeg en seriøs ambisjon om å få skrevet noe i et mer lettfattelig format som kunne være med på å bringe «mine funn» ut til offentligheten. Men jeg fikk det altså ikke til. En annen grunn til at jeg har holdt meg borte fra debatter er at jeg er mer interessert i en god og interessant samtale enn en ren debatt. Debatt forbinder jeg med å rakke ned på andre, få andre til å fremstå i et dårlig lys og kanskje også vinn eller tap. Jeg vil gjerne få brynt mine synspunkter mot andres, men kjenner på en redsel for å bli latterliggjort, at det jeg skriver ikke skal være smart eller morsomt nok. For ikke å snakke om teologisk rett eller intellektuelt nok. Så jeg har latt det være. Det er jo strengt tatt det letteste. Så hvorfor stikker jeg hodet frem nå? Fordi jeg har en opplevelse av at Vårt Land utfordrer meg som kvinne til å delta. Jeg har lest Vårt Land daglig med stor interesse siden jeg fikk i lekse på videregående i samfunnsfag å lese en avis hver dag. Jeg valgte, og velger meg fortsatt dagsavisen Vårt Land. Mest på grunn av de gode tekstene som går i dybden, intervjuer med mennesker som jeg finner interessante, kommentatorer som jeg har sansen for og fordi Vårt Land gir meg nye tanker og innfallsvinkler. Tilsammen har alt dette vært viktige brikker i min trosutvikling. Sammen med bøker jeg har lest, samtaler og erfaringer fra kirke og menighetsliv. Dette er jeg takknemlig for, og nå er det kanskje tid for å bidra i debatten. Jeg har bikket 40 år, og er ikke lenger så redd for å si noe feil. Hva er det verste som kan skje? At noen er uenig med meg? At andre synes det jeg skriver er uinteressant. At noen angriper meg verbalt? Personlig? Jeg tar sjansen. Mitt engasjement for den norske kirkes oppdrag er stort. Min tro er forankret også utenfor den norske kirke som frikirkelige sammenhenger og tverrkirkelige organisasjoner. Mitt livsprosjekt er intet mindre enn å følge Jesus og forsøke å løfte menneskene rundt meg opp. Ikke sånn Shabana Rehman løfting, men diakonale løft. Lete etter ressursene i menneskene jeg møter. Uavhengig av teologisk uenighet og kirkelig form. For meg er moderne tro å handle på bibelens kjærlighetsbudskap. Som diakon i Tinn er jeg så heldig at jeg får drive med det på fulltid. 

For å lese innlegget i sin helhet må du klikke deg inn HER. For å like eller kommentere mitt innlegg, må du logge deg inn med egen profil (du trenger ikke å skrive noe selv) på www.verdidebatt.no

Her er mitt bidrag: