Knuste glassbiter på et håpstre - en kveld midt i uka

For andre gang har kirken i Tinn invitert til hverdagsmesse for håp og verdighet. Det er tekster som bygger på liturgier fra Kirkelig ressurssenter  mot vold og overgrep. Tekstene har blitt bearbeidet av pasienter på traumeavdelingen på Modum Bad og vi i Tinn har gjort noen lokale tilpasninger. Initiativtaker til disse gudstjenestene her i Tinn er Ingrid Vaalund som er frivillig i Landsforening mot seksuelle overgrep. Det er en kort messe med veksellesning, mye musikk og sang samt en bønnevandring med blant annet et håpstre. På dette treet kan en henge opp knuste glassbiter med ståltråd. De knuste glassbitene er symbol for det som oppleves ødelagt og vi kan henge det på treet med et ønske om liv og vekst for det som oppleves knust og ødelagt.

Her er en vekselbønn:

Liturg: Gud, vi har kommet til ditt hus der du møter oss

Alle: Dette huset er stort nok til å romme oss

Liturg: Her er det stort nok for livet vårt og for alt vi bærer med oss

Alle: Dette rommet er høyt nok til å romme oss

Liturg: Her er det høyt nok under taket til ekkoet av alt levd liv og rop fra mennesker i nød

Alle: Dette rommet er åpent nok til å romme oss

Liturg: La det være stille nok til tankene våre og til at vi kan høre deg

Alle: Amen

Så sier Herren, som skapte deg, 

som formet deg, 

Vær ikke redd! 

Jeg har løst deg ut, 

jeg har kalt deg ved navn, du er min. 

Du er dyrebar i mine øyne, 

høyt aktet og jeg elsker deg.

Jesaja 43, 1a og 4.

Som diakon møter jeg mange mennesker som har blitt utsatt for urett. Det kan være vonde opplevelser påført dem som barn, eller det kan være vold og overgrep som har skjedd dem i voksen alder. Felles for dem alle er at de ønsker noen å snakke med for å få hjelp til å sette ord på det de har opplevd. Og det holder ofte ikke å fortelle historien bare én gang. Jeg sier ofte - du og jeg kan snakke om dette så mange ganger, om igjen og om igjen, til du kjenner at det vonde begynner å slippe taket. Dette har jeg også erfart i eget liv. Jeg må snakke vonde opplevelser ut av systemet. Noen overgrep er så alvorlige at en aldri vil kunne snakke seg helt ferdig med det. En må lære seg å leve med det en har opplevd. Men det kan med god hjelp bli lettere å leve med, enn om en ikke får snakket med noen.

Nyere forskning forteller oss at gode relasjoner er noe av det mest helende mennesker med sår og skrammer kan bli utsatt for. Det kalles «traumebevisst omsorg». Med det menes det at mennesker som har opplevd traumer har en hjerne som er rigget for «krig», «forsvar» og «overlevelse» og at det de trenger er trygghet (for å senke forsvarsverket), tilknytning og overdoser av godhet og tilhørighet. Dette gjelder like mye for barn som for voksne. Middelet er oftest leken og samtalen. Dette kan vi mennesker tilby hverandre - en sunn og positiv relasjon. Det utelukker selvfølgelig ikke at noen trenger profesjonell behandling, og i noen tilfeller også må legges inn på sykehus over tid. Men det åpner opp handlingsrommet for hva vi mennesker kan gjøre for hverandre. Traumer fører nemlig til at verden oppleves oppstykket, og traumatiserte mennesker trenger å oppleve sammenheng i tilværelsen. Det understrekes at nærvær som øyekontakt, aktiv lytting og etablering av gode relasjoner er profesjonelt. Dette har jeg som diakon lent meg mot mange ganger. Gjennom å være sammen kan vi lege sår. «Det som er skadet i oss, vil isolasjon. Heling foregår i relasjonen, i fellesskapet - når JEGet møter VIet». Det har vært viktig for meg å forstå skille mellom selve hendelsen som mennesker har blitt utsatt for (vold, overgrep) og traume som utvikles (de indre skadevirkningene som hendelsen kan utvikle). Det er først når mennesker «skades» av psykologiske påvirkninger at det kalles traumatisering. Det er altså mulig å bli utsatt for svært alvorlige hendelser uten nødvendigvis å bli traumatisert. Den store forskjellen ligger i hvordan vi mennesker blir møtt etter at vi har blitt utsatt for vonde hendelser. Og her ligger muligheten for å være et medmenneske. Og for å ta i mot.

Jeg tror på en Gud som har skapt meg, som kjenner meg fra topp til tå. Som vet hvor mange hårstrå både du og jeg har på hodet. Når jeg som mor kjenner på stor kjærligheten til mine tre barn, så er det ikke engang i nærheten av Guds kjærlighet til oss mennesker. Det står i teksten som jeg leste fra Jesaja, at Gud sier til deg og meg: «Du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg!» For en kjærlighetserklæring! Og de gode nyhetene er at Han sier ikke det til oss fordi vi er perfekte, eller fordi vi er uten skrammer og sår. Han elsker oss akkurat slik vi er, men våre erfaringer, med det vi har vært utsatt for og det gode og vonde som vi har påført andre mennesker. Guds kjærlighet til oss mennesker kan ikke bli større enn den er akkurat nå. Det er ikke noe du eller jeg kan gjøre for at Han skal kunne elske oss mer.

Jesus opplevde smerte og lidelse da han ble hånet, pisket og korsfestet. Han har følt seg forlatt av Gud i Getsemane natten før han ble tatt av soldatene. Jesus har opplevd å bli sviktet av andre mennesker - både Peter og Judas sviktet ham grovt. Da Jesus levde på jorden var han et helt menneske på godt og vondt. Men han var også Guds sønn. Dette hjelper meg i bønn til Gud, at jeg kan be i Jesu navn. For Jesus kan jeg kjenne meg igjen i. Han forstår alt som jeg har opplevd og kommer til å oppleve som menneske. Som vi sa i trosbekjennelsen - Vi tror på en Gud som tåler absolutt alt. Det er ikke sjelden jeg har sittet i sjelesorgsamtale med mennesker og anklaget Gud. Det har ikke vært mulig å forstå hvorfor sykdom, død og overgrep har kunnet få skje. Jeg vil ikke ta rollen som Guds advokat. Jeg forstår ikke hvorfor lidelse må skje. Jeg vil stå side om side med mennesker som lider å si til Gud at dette er skikkelig urettferdig! Når du er allmektig, Gud, hvorfor fjerner du ikke all lidelse? Det er en hel bok i bibelen om Job som gjorde det samme. Han anklaget Gud for det han opplevde som urettferdig. Så vet jeg samtidig at jeg bare er et lite menneske, at jeg har valgt å tro på og lene meg mot en Gud som er så uendelig mye større enn meg. Som ser en helhet i det puslespillet som jeg bare har et par brikker i. Som har lovet at én dag skal det ikke lenger være smerte og lidelse. Det skal bli en helt ny himmel og jord. Allikevel vil jeg fortsette å stå sammen med mennesker som lider og klage over at urettferdighet kan skje i dag. Jeg forsøker å ha to tanker i hodet samtidig. At Gud bare god, og at han elsker alle mennesker like høyt. Samtidig som jeg i møte med mennesker som opplever ondskap og urett tillater meg å ikke forstå hvordan det kan skje.

Det står mye i bibelen om håp. I salmenes bok står det flere ganger at mennesker setter sitt håp til Herren. I romerne 8 står det: «For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser?» Dette er en kveldsgudstjeneste for håp og verdighet. Min tro handler om et håp om noe jeg ikke kan se. Jeg håper på nye sjanser, fravær av lidelse, verdighet og gjenopprettelse for mennesker både her på jorden, og i evigheten. Den svenske sosionomen Mia Börjesson reiser mye rundt og holder foredrag, og hun snakker ofte om håp. Hun sier at det er voksnes ansvar å gi barn og unge håp for fremtiden. Vi må fortelle dem at det kan bli bedre. At selv om mye ser helt svar ut akkurat nå, så er livet slik at det endrer seg. Ting oppleves annerledes over tid. Noen mennesker som har opplevd stor lidelse sier at det var midt i smerten de oppdaget glede, godhet og kjærlighet som tidligere ikke var så tydelig. Slettes ikke alle opplever det slik, men noen. Håp kan defineres som en sinnstilstand som kan oppleves når en har troen på et positivt resultat eller en positiv utgang. Med håpet kan vi holde hverandre oppe til et liv i verdighet.

Hva betyr det å oppleve seg verdig? Begrepet verdighet stammer fra prinsippet om at alle mennesker har sitt iboende, medfødte menneskeverd. Denne umistelige verdien har man utelukkende i kraft av å være et menneske skapt av Gud. Det er altså ikke ved å ha levd et spesielt «verdig» liv, men noe vi ER i kraft av å være til. Så er altså både håp og verdighet for oss alle.

Kilde: 

RVTS FagHjerte, 2016